Et annet perspektiv på finanskrisen

I de siste 200 årene har Vestens kirker sendt mange misjonærer til ”hedningnasjonene”. Motivasjonen var at vi som hadde fått evangeliet måtte dele det med de som aldri hadde hørt det. Med evangeliet fulgte også materiell hjelp, klær, medisiner osv. Rundt om i misjonsforeningene satt ”hjemmefronten” og ba for misjonærene. Og de gjorde mer: de samlet inn penger. De hadde ingen overflod å øse av, men i sin fattigdom brukte de kreativitet og offervilje til å framskaffe midler til de som hadde enda mindre. De fulgte Paulus’ ord om at det må være likhet (2.Kor 8:13).

Så kom den materielle veksten i Vesten. Noen (deriblant jeg) vil mene at dette var Herrens velsignelse på grunn av misjonsfolkets innsats. I så fall ville flere penger her hjemme innebære mer til de der ute. ”Når formuen blir større, blir det flere som skal leve av den.” (Fork 5,10). Men vi har spist oss fete på formuen.

De gründerne som bygde opp landet hadde ikke egen profitt som mål. De ville løfte lokalsamfunnene, der misjonsforeningene rådet grunnen, opp fra fattigdom. De ville skape arbeidsplasser og kanalisere overskuddet til sosiale goder, gamlehjem, sykepenger til de som selv ikke kunne jobbe osv. De var inspirert av Hans Nielsen Hauges motto: ”Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning”. Men gudsfrykten forsvant, og med den nøysomheten. Vinningen beholdt vi, – en stund. Og vinningen skapte en overklasse i verden. Oss.

Det har skjedd tidligere at når Herren velsigner folket, vil nøysomhet erstattes med grådighet, – og Gud erstattes med avguder.”Men når de har ett og er blitt mette og fete, da vil de vende seg til andre guder og dyrke dem og forakte meg og bryte min pakt.” (5 Mos 31,20)

”Da ble Jesurun fet og spente bakut – du ble fet og tykk og stinn. Han forkastet Gud, som hadde skapt ham, og foraktet sin frelses klippe.” (5 Mos 32,15)

Finanskrisen har utløst svimlende store krisepakker. De er gode og nødvendige. Myndigheten tar ansvar for folkets ve og vel. Men de er kortsiktige. De løser ikke de grunnleggende årsakene til problemene. Det finnes sikkert flere årsaker. Men en åpenbar årsak synes å være vår grådighet. Mye vil ha mer. Mer penger og mindre Gud. Eller en Gud som tilpasses et konsumentsamfunn hvor lyst og nytelse er de viktigste drivkreftene. Her kommer menighetenes ansvar inn i bildet. Vi er kalt til å være lys og salt. Ikke en del av råttenskapen.

Bibelen åpenbarer en Gud som taler de fattiges og undertryktes sak. ”For Herren deres Gud, han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som ikke gjør forskjell på folk og ikke tar imot gaver, som hjelper den farløse og enken til deres rett, og som elsker den fremmede, så han gir ham mat og klær. Derfor skal også dere elske den fremmede.” (5 Mos 10,17-19)

Sann Gudsdyrkelse kan aldri løsrives fra det å yte hjelp til de som har det elendig. (Jes 58:6-7 og Jak 1:27) Slik har det alltid i vekkelsestider vært et fokus på å gi til de fattige. I oldkirken så man det som en stor synd å holde tilbake for seg selv mer enn det man trengte til mat og klær for dagen i dag. Visste de om fattige som ikke hadde mat, og de selv ikke hadde mer enn til det daglige brød, så fastet de en dag på omgang og ga maten til de som manglet. De første kristne så ikke på det de eide som sitt eget. (Apg 4:32) Dette var også holdningen til misjonsfolket i Norge: ”La oss slutte å betrakte misjonen som en sak for vår fromme medlidenhet… La oss vende tilbake til den apostoliske virksomhet og erkjenne at Herren, han som en gang skal dømme oss, han har rett over vår vilje, våre krefter, vår tid og vår formue, – han har rett til å fordre en ubetinget lydighet… Ja, måtte den første kjærlighet igjen bli levende i Guds menigheter, slik at de også vender tilbake til kirkens første gjerninger!” (Norsk Missions-Tidende nr 7, Januar 1851, 6. årgang, s 120)

Dersom vi nå vender blikket utover til de som roper etter rettferdighet, etter mat til barna, vann til å overleve, arbeid til å underholde sin familie. Dersom vi hører deres rop og lar oss bevege til handling. Så vi bruker våre evner innen ingeniørfag, teknologi, landbruk, medisin, økonomi, industri osv til å løfte opp de som ikke har. Ikke for å berike oss, men for å hjelpe andre. Uselvisk. Da har vi igjen lært å skjelne mellom Verdier med stor V og verdier med liten v. Mellom Gud og avgudene.

Vi snakker om en annerledes krisepakke med en annen adresse. Og som gir en varig løsning. Det vil jo også utvide markedet. Flere med kjøpekraft i verden må nødvendigvis skape større etterspørsel og dermed økt omsetning og sysselsetting. Så spørs det om vi greier en ny opptur uten å bli grådige igjen. Og uten å lære andre opp til å bli grådige som oss.

Nøkkelen er gudsfrykt med nøysomhet. Og offervilje motivert av nestekjærlighet.

Posted by Tor Arne Larsen on February 17th, 2009 | Filed in Samfunn | Comment now »

Leave a Comment